13. mai 2013
Blogg
En korpsmammas bekjennelser
Nå er det jo snart 17. Mai igjen, med skoletog, brus, is, pølser, bunader og ikke minst korpsmusikk. Hvordan ville 17. Mai vært uten korpsenes deltagelse egentlig? Kan vi i det hele tatt forestille oss skoletoget uten korps? Jeg ihvertfall ikke det. Det hører jo med, enten man liker korpsmusikk eller ikke. Det er en helt naturlig del av 17. Mai feiringen i Norge.
Dessverre viser et kjapt søk på google at det er flere bygder og småbyer som må gå over til korps-på-boks, det vil si boomblaster, i stedet for et ekte korps. Det må være en ganske trist opplevelse. Ingen boomblaster kan gi det samme inntrykket som et virkelig korps kan.
Det mange kanskje ikke tenker over, er at mange skolekorps i Norge sliter kraftig med rekrutteringen. Og det er ikke bare fordi foreldre ikke vil melde barna sine inn. Det er mange myter om korps som florerer, og som gjør at foreldre holder ungene sine borte. La meg ta noen av de vanligste mytene:
«Det er dyrt» — Ja, det koster litt å være i korps. Men instrumentet får man låne gratis, og kontingenten er som regel svært rimelig. Det finnes støtteordninger for de som trenger det. Det er absolutt ikke «de rikes aktivitet».
«Barnet mitt har ikke talent» — Korps er ikke for de talentfulle. Korps er for alle. Man lærer å spille. Man trenger ikke kunne spille fra før, og man trenger ikke ha «talent» for å ha det gøy og lære seg noe. Det handler om øvelse og vilje.
«Det tar for mye tid» — En øvelse i uka, pluss opptredener. Det er ikke mer enn fotball, håndball eller turn. Og utbyttet er minst like stort.
Jeg har selv to barn i korps. En spiller baryton i aspirantkorpset til Tjodalyng Skolekorps, og ei spiller trommer i juniorkorpset. Og disse to ungene har fått venner for livet, lært seg å spille instrument, lært disiplin og samarbeid — og de koser seg. Det er det eneste som teller for meg. Om jeg kan få bare ETT barn til å begynne i korps med dette innlegget, så har jeg gjort jobben min.